ET BIBLIOTEK FOR BARN
Av Line Baugstø
Forfatter
Biblioteket var ikke for barn. Det lå inne i byen, en gul murbygning med tykke vegger og høye trapper. Besøkene der hører til mine aller første minner.
Jeg skjønte tidlig hvilken verden som ventet på meg, alle disse bøkene jeg ennå ikke kunne lese, og ikke fikk lov til å låne. Moren min var glad i litteratur, og derfor en flittig gjest i den gamle murbygningen like ved torget. Jeg måtte bli med. På 60-tallet gikk ikke barn i barnehage og derfor måtte vi bli med mødrene våre når de hadde ærender på dagtid. Og slik ble jeg kjent med biblioteket, denne forjettede og forlokkende verden av lukkede permer.
Det første vi måtte forsere var en tung, mørkebrun dør. Den lot seg ikke åpne uten hjelp fra de voksne. I mitt minne er den døren helt blank. Det skinner nesten av den.
Så kom vi inn i en høy gang, og der var det svingdører, tunge og farlige om du ikke passet deg. De ledet videre inn til høye rom med bokhyller helt opp til taket.
Inn til høyre lå lesesalen, og der, av alle steder, hadde biblioteket plassert en bokkasse med billedbøker for barn. Der fikk jeg sitte mens min mor lette etter lesestoff inne i voksenavdelingen. Jeg husker sinte blikk fra studentene. Jeg var ennå for liten til å lese, og for liten til å vite at jeg skulle være stille på biblioteket, og i hvert fall på lesesalen.
Siden ble jeg større. Gleden var stor da jeg endelig mestret lesingens kunst og oppdaget at biblioteket også var for barn, selv om det ikke virket slik. Det fantes en hel avdeling med barnebøker der, hyller på hyller med GGP-bøker, og større lykke fantes ikke i hele verden. Men så fikk jeg likevel ikke slippe helt inn. Jeg kunne ikke få eget lånekort før jeg fylte åtte. Jeg fortalte bibliotekaren at jeg kunne lese selv, men det hjalp ikke. Moren min måtte låne for meg. Det var forsmedelig.
Da jeg endelig fylte åtte år flyttet vi til Vågsbygd, og der oppdaget jeg at den gule murbygningen i byen hadde en filial i Vågsbygd samfunnshus. Det ble mitt bibliotek. Her kunne jeg gå så mye jeg ville etter skoletid. Jeg husker tyngden av bøkene jeg bar hjem i ranselen og gleden når det regnet ute, for da kunne jeg forsvinne inn i fortellingene, helt uforstyrret av de voksnes krav om at jeg måtte ut og leke.
Når jeg skal svare på det umulige spørsmålet om hvorfor jeg ble forfatter, så handler det mye om bøkene jeg leste som barn. De åpnet en ny verden for meg og merket meg for livet. Det hadde ikke vært mulig uten biblioteket. Ikke i samme grad.
Nå er jeg også styreleder i Norsk Forfattersentrum, og vi åpner nytt kontor i Kristiansand i disse dager. Det er jeg stolt over og glad for, og jeg ser frem til et godt samarbeid med Kristiansand folkebibliotek, både i dette jubileumsåret og i årene som kommer. Ikke minst er jeg glad for at Vågsbygd bydelsbibliotek er blitt pusset opp og åpner på nytt. Jeg ser for meg at det finnes en åtte år gammel jente et sted i bydelen som venter spent på det. Hun vet nemlig at biblioteket er verdens viktigste sted for barn.
Line Baugstø
Av Line Baugstø
Forfatter
Biblioteket var ikke for barn. Det lå inne i byen, en gul murbygning med tykke vegger og høye trapper. Besøkene der hører til mine aller første minner.
Jeg skjønte tidlig hvilken verden som ventet på meg, alle disse bøkene jeg ennå ikke kunne lese, og ikke fikk lov til å låne. Moren min var glad i litteratur, og derfor en flittig gjest i den gamle murbygningen like ved torget. Jeg måtte bli med. På 60-tallet gikk ikke barn i barnehage og derfor måtte vi bli med mødrene våre når de hadde ærender på dagtid. Og slik ble jeg kjent med biblioteket, denne forjettede og forlokkende verden av lukkede permer.
Det første vi måtte forsere var en tung, mørkebrun dør. Den lot seg ikke åpne uten hjelp fra de voksne. I mitt minne er den døren helt blank. Det skinner nesten av den.
Så kom vi inn i en høy gang, og der var det svingdører, tunge og farlige om du ikke passet deg. De ledet videre inn til høye rom med bokhyller helt opp til taket.
Inn til høyre lå lesesalen, og der, av alle steder, hadde biblioteket plassert en bokkasse med billedbøker for barn. Der fikk jeg sitte mens min mor lette etter lesestoff inne i voksenavdelingen. Jeg husker sinte blikk fra studentene. Jeg var ennå for liten til å lese, og for liten til å vite at jeg skulle være stille på biblioteket, og i hvert fall på lesesalen.
Siden ble jeg større. Gleden var stor da jeg endelig mestret lesingens kunst og oppdaget at biblioteket også var for barn, selv om det ikke virket slik. Det fantes en hel avdeling med barnebøker der, hyller på hyller med GGP-bøker, og større lykke fantes ikke i hele verden. Men så fikk jeg likevel ikke slippe helt inn. Jeg kunne ikke få eget lånekort før jeg fylte åtte. Jeg fortalte bibliotekaren at jeg kunne lese selv, men det hjalp ikke. Moren min måtte låne for meg. Det var forsmedelig.
Da jeg endelig fylte åtte år flyttet vi til Vågsbygd, og der oppdaget jeg at den gule murbygningen i byen hadde en filial i Vågsbygd samfunnshus. Det ble mitt bibliotek. Her kunne jeg gå så mye jeg ville etter skoletid. Jeg husker tyngden av bøkene jeg bar hjem i ranselen og gleden når det regnet ute, for da kunne jeg forsvinne inn i fortellingene, helt uforstyrret av de voksnes krav om at jeg måtte ut og leke.
Når jeg skal svare på det umulige spørsmålet om hvorfor jeg ble forfatter, så handler det mye om bøkene jeg leste som barn. De åpnet en ny verden for meg og merket meg for livet. Det hadde ikke vært mulig uten biblioteket. Ikke i samme grad.
Nå er jeg også styreleder i Norsk Forfattersentrum, og vi åpner nytt kontor i Kristiansand i disse dager. Det er jeg stolt over og glad for, og jeg ser frem til et godt samarbeid med Kristiansand folkebibliotek, både i dette jubileumsåret og i årene som kommer. Ikke minst er jeg glad for at Vågsbygd bydelsbibliotek er blitt pusset opp og åpner på nytt. Jeg ser for meg at det finnes en åtte år gammel jente et sted i bydelen som venter spent på det. Hun vet nemlig at biblioteket er verdens viktigste sted for barn.
Line Baugstø
.JPG)
