24 september 2009

Av Skoledirektør Marie Føreland og skole-etaten i Kristiansand

Kjære Kristiansand folkebibliotek med alle ansatte.
Vi er heldige! Vi som har dere, som åpner dørene for våre barn og unge hver dag, nå også på søndager! Vi har et folkebibliotek som til tross for høy alder, er en virksom ungdom med høy energi og innsats for kunnskapens og lesegledens plass i vårt mangfoldige samfunn. Vi trenger dere. Skolene har stor glede og nytte av det flotte huset med alle de vennlige menneskene som tjenestevillig står dem bi. Skole-etaten har et langt og godt samarbeid å takke dere for!
Hvor hadde skolene vært med alle leseprosjektene sine, uten dere med utallige bokposer og dyktige formidlere med stor begeistring for boka?
Folkebibliotekets tjenester gjør en forskjell i skolehverdagen for alle skoler som benytter seg av dem. Støtte til prosjektarbeid, hjelp til et spekter av fagkilder i forbindelse med tema-arbeid og tilgang på spennende og god fritidslesning gir skolene med sine lærere og elever, ekstra muligheter for å lykkes i sitt daglige arbeid.
Av uvurderlig verdi er bibliotekets ansatte, bøkene, de andre kildene og det romslige, vakre bygget. Det hilser oss alle velkommen inn til fargerike utstillinger og spennende bokhyller.
Våre små og store skolebarn har vandret i mange år ut og inn av de store bibliotekdørene. Inn til skattkammeret av fortellinger, informasjon, leseopplevelser og litterære arrangementer. Ord, musikk og teater har åpnet øyne, ører og sinn inn til nye verdener.Med høytid i blikket har skolebarn fått sitt første lånekort og båret forsiktig ut de første bøkene til rommet hjemme og til klasserommet på skolen. Lesingen der har ofte gitt mersmak og ført dem tilbake til bibliotekets hyller, for å jakte på flere fengslende leseopplevelser.
Skolene i Kristiansand nyter godt av folkebibliotekets tjenester utført av bibliotekarer med stor bokkunnskap og stor kjærlighet til bøkene. Det er vi dere evig takknemlige for!
Sammen med dere har vi fått arbeide mot store, hårete lese – og læringsmål, og sammen med dere har vi nådd noen av dem et godt stykke på vei. Mange barn og unge er blitt glade, dyktige og nysgjerrige lesere som ganske sikkert forblir lesere, inn i voksen alder.
I vel 20 år har skoler og lærere samarbeidet med dere. Sammen har vi delt på skolebibliotekkoordinator i hel stilling over mange av disse årene. Det har vært og er gull verd. Ikke minst fordi vi får arbeide sammen tett på skolehverdagen, gjennom møter der bokkunnskap og bred kunnskap om utvikling av moderne skolebibliotek står sentralt.
I en årrekke har skole-etaten samarbeidet med folkebiblioteket om klassebesøk, leseprosjekter, omvisninger og den kulturelle skolesekken. Den siste tida med Wergelandjubileum og fantasipilotene, for å nevne noe. Scenekompaniet med sine lesehester og bokbøfler har dere gitt oss del i.100 år gammel til tross, Kristiansand folkebibliotek står moderne og sprek for system og effektivitet, leseglede og kunnskapslyst. En tidsriktig arena for læring og opplevelse, en byens kulturelle storstue.
Her er ingen vaklende gange, skjelvende røst eller tiltagende glemsel. Vi vet at vi kan se fram til fortsatt strålende samarbeid, forhåpentligvis i hundre nye år, og vi hilser dere med Astrid Lindgrens vakre bønn:

”Å mektige feer! Gi mitt barn i faddergave ikke bare helse og skjønnhet og rikdom og alt det der som dere pleier å komme stikkende med. Gi mitt barn lesehunger, det ber jeg om med brennende hjerte. For jeg vil så gjerne at mitt barn skal få i sin hånd nøkkelen til eventyrlandet, hvor man kan hente den skjønneste av alle gleder!”

Skole-etaten gratulerer en særdeles sprek hundreåring som vi har hatt og har, usigelig mye glede og nytte av!

23 september 2009


Av Torunn Lauvdal
Rektor UIA


Til lykke med de hundre år!

Vi ved Universitetet i Agder stiller oss i rekken av gratulanter, og vil understreke hvor høyt vi verdsetter folkebibliotekets virksomhet. Den betyr mye for våre studenter og ansatte.

Vi har selvfølgelig vårt eget universitetsbibliotek som på mange måter er kjernen og hjernen i våre campuser. Men like fullt trenger vi folkebiblioteket, som har et annet samfunnsoppdrag enn vårt eget, men med sin tilgjengelighet i byen er der for alle, også våre studenter og ansatte. Universitetsbiblioteket og folkebiblioteket utfyller hverandre.


Folkebiblioteket er kjerne og hjerte i byen, lokalisert midt i sentrum, en pulserende opplevelses- og kunnskapsressurs for alle. Det inviterer oss inn, inn til lesning eller surfing, undersøkelse og refleksjon. Det trenger vi.


Lykke til med de neste hundre årene! Sammen skal vi være viktige ressurser for Agder-regionen.

Av Terje Dragseth
Forfatter

Vi er
innstilt
vi er
påført
vi er
loggbok
atlas og skum
vi er
dugg damp
selvlysende oseaner
påler i brygga
maurstier
candyfloss
i den høye lufta

en regnskur
ligger uferdig
i en avfallskontainer
og beviser elektrisitet

det er pluss og minus
regnværets luftige terminologi

den servile betjeningen
har ansvaret
avgangsklokkene ringer
for de andre

kontinentene har valgt et stjernetegn
et seende bilde
over
støv strand og terreng

Diktet er hentet fra diktsamlingen Logg, og er benyttet med tillatelse fra forfatteren.

03 september 2009

Av Annabelle Despard
Førsteamanuensis UIA og forfatter

Det ligger en bok på bordet
Den håper jeg skal snu den,

en bille på ryggen

Bøker har ikke liv
De er ikke annet

enn foredlet tremasse

De bærer liv i seg
Veterinærens beholder
av dypfrossen sæd

Jeg gir dem liv
Jeg er torsken som gyter
over ventende egg

De bærer lidelse
Uten lukt uten lyd
En sylinder i sanden

--------

Et par går målbevisst i sportsklær forbi

Jeg ligger på sofaen og leser Torgny Lindgren
Langbent, ulenkelig, formet av vakre
svenske partisipper og stedsnavn
fra Västerbotten Län, gjør han meg
oppmerksom på mange ting

Han dulter ikke borti meg, men kremter,
som om han fikk en pølse eller syltebit i halsen
Gå alle tildragelser, alle vanskelige
personer eller ting, langsomt i møte
og med stort alvor, sier han

Ro og stillhet. Knappenålen
kan høres der den står og dirrer
Verden er et knappenålshode
der englene danser

25 august 2009


ET BIBLIOTEK FOR BARN
Av Line Baugstø
Forfatter

Biblioteket var ikke for barn. Det lå inne i byen, en gul murbygning med tykke vegger og høye trapper. Besøkene der hører til mine aller første minner.
Jeg skjønte tidlig hvilken verden som ventet på meg, alle disse bøkene jeg ennå ikke kunne lese, og ikke fikk lov til å låne. Moren min var glad i litteratur, og derfor en flittig gjest i den gamle murbygningen like ved torget. Jeg måtte bli med. På 60-tallet gikk ikke barn i barnehage og derfor måtte vi bli med mødrene våre når de hadde ærender på dagtid. Og slik ble jeg kjent med biblioteket, denne forjettede og forlokkende verden av lukkede permer.
Det første vi måtte forsere var en tung, mørkebrun dør. Den lot seg ikke åpne uten hjelp fra de voksne. I mitt minne er den døren helt blank. Det skinner nesten av den.
Så kom vi inn i en høy gang, og der var det svingdører, tunge og farlige om du ikke passet deg. De ledet videre inn til høye rom med bokhyller helt opp til taket.
Inn til høyre lå lesesalen, og der, av alle steder, hadde biblioteket plassert en bokkasse med billedbøker for barn. Der fikk jeg sitte mens min mor lette etter lesestoff inne i voksenavdelingen. Jeg husker sinte blikk fra studentene. Jeg var ennå for liten til å lese, og for liten til å vite at jeg skulle være stille på biblioteket, og i hvert fall på lesesalen.
Siden ble jeg større. Gleden var stor da jeg endelig mestret lesingens kunst og oppdaget at biblioteket også var for barn, selv om det ikke virket slik. Det fantes en hel avdeling med barnebøker der, hyller på hyller med GGP-bøker, og større lykke fantes ikke i hele verden. Men så fikk jeg likevel ikke slippe helt inn. Jeg kunne ikke få eget lånekort før jeg fylte åtte. Jeg fortalte bibliotekaren at jeg kunne lese selv, men det hjalp ikke. Moren min måtte låne for meg. Det var forsmedelig.
Da jeg endelig fylte åtte år flyttet vi til Vågsbygd, og der oppdaget jeg at den gule murbygningen i byen hadde en filial i Vågsbygd samfunnshus. Det ble mitt bibliotek. Her kunne jeg gå så mye jeg ville etter skoletid. Jeg husker tyngden av bøkene jeg bar hjem i ranselen og gleden når det regnet ute, for da kunne jeg forsvinne inn i fortellingene, helt uforstyrret av de voksnes krav om at jeg måtte ut og leke.
Når jeg skal svare på det umulige spørsmålet om hvorfor jeg ble forfatter, så handler det mye om bøkene jeg leste som barn. De åpnet en ny verden for meg og merket meg for livet. Det hadde ikke vært mulig uten biblioteket. Ikke i samme grad.
Nå er jeg også styreleder i Norsk Forfattersentrum, og vi åpner nytt kontor i Kristiansand i disse dager. Det er jeg stolt over og glad for, og jeg ser frem til et godt samarbeid med Kristiansand folkebibliotek, både i dette jubileumsåret og i årene som kommer. Ikke minst er jeg glad for at Vågsbygd bydelsbibliotek er blitt pusset opp og åpner på nytt. Jeg ser for meg at det finnes en åtte år gammel jente et sted i bydelen som venter spent på det. Hun vet nemlig at biblioteket er verdens viktigste sted for barn.

Line Baugstø

[Bibliotek]

Av Paal-Helge Haugen
Forfatter

bok av auga av ametyst
bok av aks som bøyer seg i vinden
bok av alfabetets omfang

bok av brenning og bølgjer
bok av berøring og barnepust
bok av bøk

bok av ciss-moll
bok av crack
bok av cyanid mot tungespissen

bok av datolinjer
bok av drivkvite frostnetter
bok av dogg

bok av etterbyrd
bok av einsame hundar
bok av einerbuskens aroma

bok av froskens paringssong
bok av flyktige gleder
bok av fordrøymde og forkomne

bok av glimmer og gneis
bok av gras
bok av grånande tømmerveggar

bok av hete
bok av hat
bok av hunger

bok av idyll og idioti
bok av iris
bok av is

bok av jute
bok av jubel
bok av jungel

bok av kartografens draumar
bok av klorofyll og kaprifol
bok av kalkulerte overgrep

bok av lynets opplading
bok av lapis lazuli
bok av lys

bok av midnatt og meridianar
bok av morgonar før lyset
bok av mikroskopiske møte

bok av nyfødde under nymånen
bok av neonteikn i skumringa
bok av nøytronar og nåde

bok av observasjonar utanfor regelverket
bok av olje og oleander
bok av ord

bok av protoplasma
bok av perlemor og pergament
bok av perforerte setningar

bok av rav
bok av redsle
bok av rust

bok av skuggar
bok av skum
bok av skumring

bok av telegram og testamente
bok av trelinjers romanar
bok av tause sider

bok av uartikulert lyd
bok av uerstatteleg lys
bok av ufeilbarlege løgner

bok av vakenetter
bok av vakuum
bok av vald

bok av whisky og whist
bok av wienervalsar
bok av wolfram

bok av x-kromosomets historie
bok av xylofonens overtonar
bok av xenon

bok av ytre og indre rom
bok av yrande sommarsnø
bok av Yggdrasils røter

bok av zoologisk metafysikk
bok av zygotens sekund
bok av zen

bok av æresord
bok av ærværdige misforståingar
bok av ættetavler i all æve

bok av økonomisk mytologi
bok av ørsmå øgleskinn
bok av ørnefjør

bok av årsregneskap på glansa papir
bok av åndfulle annonsebilag
bok av åtvaringar i usynleg blekk

Diktet er hentet fra Visum. Bok IV av Kvartett 2008. Diktet er benyttet med tillatelse fra forfatteren.


21 august 2009


Jeg krysser veien utenfor biblioteket
Av Gaute Heivoll
Forfatter


Jeg sitter på biblioteket
med en åpen bok i fanget
og stirrer mot den brune døren
med innfelt glass.

Når vinden blåser
med en viss styrke fra nordøst
presses døren så vidt opp, glipen
gir fra seg en lys tone.

Alltid kan man se hvem som kommer
når lyset fra utelampen faller
skarpt over hun som står
på andre siden av glasset.

Kan hende er det noen man kjenner
eller en sjelden gang
folk man aldri har sett
slik det er på et lite sted.

Man hører dem komme,
rekker akkurat å gløtte
opp fra boken og se henne smile
før hun stiger inn.

Men denne gangen
er det ikke slik. Døren åpner seg,
en tynn sprekk ut i kvelden.
Ingen står
med hånden på klinken.

Bare vinden og jeg
alene sammen med bøkene
som så ofte før.

Jeg leser videre. Ser ut
gjennom de store vinduene:
Setningene glir sammen
med de lysende vogntogene
på veien utenfor.

Vindskjelvet gjennom trærne
på begge sider,
sjokket legger gresset
plutselig flatt.

Den fremmede kjølvannslukten
av reisen som aldri tar slutt
Fjellpass, snøfokk, virvlende
søppel, undersjøiske
overfarter. Glitrende havnebasseng.
Trailer på trailer
som besværlige piller
ned i skipets mage.

Vekten av bøker under armen
når man har samlet det beste
og bare vil hjem for å lese.

På vei fra skranken:
skimter meg selv
i det mørke glasset,
en mann jeg en gang har møtt
eller kanskje skal møte
idet jeg skyver døren opp.

Veien, mørket, skogen, vinden
løfter skjorten som et seil
med det samme
jeg er ute.

Den ferske, stiplede
kantmerkingen blir
en sammenhengende strek
i enden av sletten.

Jeg ser til høyre til venstre
deretter til høyre.

Så går jeg over veien
nøyaktig slik jeg lærte
å krysse den som barn.


Diktet er hentet fra samlingen Kjærlighetsdikt på bunnen av elva. Brukt med tillatelse av forfatteren.