Stå på, Kristiansand folkebibliotek!
Av Gunvald Opstad
Kulturjournalist og forfatter
Mitt første bibliotek var bokskapet bakerst i klasserommet på Indre Søndeled. Derfra hentet lærer Kveim fram Gabriel Scotts ”Hollænder-Jonas” og Bernhard Stokkes ”Den ensomme vaktpost” og leste høyt for oss. Lærer Olav Kveim fra nabobygda Gjerstad, som forlangte at jeg måtte slutte på folkeskolen etter bare seks år, fordi han påsto at han ikke kunne lære meg mer! Det er først når jeg skriver disse linjer, at jeg kommer på at det var vel egentlig han som førte meg inn i bøkenes verden. Eller kanskje var det frøken Kvammen allerede i småskolen? Gunhild Kvammen fra Kviteseid, som gråt når hun fortalte lidelseshistorien ved påsketider? Var det ikke hun som vekte interessen med å lese Johanna Spyris ”Heidi!”?
Søndeled folkebibliotek leste jeg visst fra ende til annen. Det luktet virkelig bøker i det lille rommet i Almuestua, (almstaua, som vi sa), alle innbudne i røde og grønne bind, og med lomme bakerst i boka for stemplingskort. Ekstra gildt var det selvsagt at faren min i noen år stod for utlånet her, Emanuel Opstad, altmuligmannen og veiarbeideren, som leste P. A. Munchs Norgeshistorie i tolv bind på senga etter å ha knoget en lang dag på veianlegg.
Jeg kom ut i verden, til nye byer og nye biblioteker, og husker fremdeles hvordan jeg som sjenert ung mann måtte gå tre runder rundt biblioteket i Sarpsborg før jeg rødmende våget meg inn for å spørre etter Kjell Askildsens ”Heretter følger jeg deg helt hjem”.
For en forfatter er biblioteket uunnværlig, og nå snakker jeg ikke minst om dagens jubilant, Kristiansand folkebibliotek! Skriver man for eksempel en bok om maleren Olaf Isaachsen, skaffer biblioteket uten å nøle både August L. Mayers bok om hans store forbilde Josepe de Ribera, utgitt i Leipzig i 1908, og Henri Burgers ”Bohemeliv”, med scener fra 1850-åras kunstnerliv i Paris, som Isaachsen personlig deltok i. Hvis en gammel bok er blitt en sjeldenhet som ikke lenger er til utlån, frembringer biblioteket en kopi av de etterlyste sidene. Og hvor skulle jeg ellers gått, da jeg skrev biografien om Vilhelm Krag, for å hente fem plastposer fulle av dikterens 43 bøker, om ikke til Kristiansand folkebibliotek? Og attpåtil få beholde dem i bortimot 10 år!
Internett har revolusjonert kildegranskingen, men skal du gå i dybden, må du gå på biblioteket. Og i en tid da bokhandlene omdannes til stableplasser for bestselgere, er det mer enn noen gang hyggelig å kunne konstatere at Kristiansand som kulturby kan tilby sine innbyggere et allsidig utvalg av gratis bøker fra sitt eget, alltid imøtekommende bibliotek.
Det eneste gærne med bibliotekene, er at de ikke kjøper inn god sakprosa på linje med dårlig skjønnlitteratur.
Men det er jo ikke Kristiansand folkebiblioteks skyld.
Stå på, Kristiansand folkebibliotek!
Kulturjournalist og forfatter
Mitt første bibliotek var bokskapet bakerst i klasserommet på Indre Søndeled. Derfra hentet lærer Kveim fram Gabriel Scotts ”Hollænder-Jonas” og Bernhard Stokkes ”Den ensomme vaktpost” og leste høyt for oss. Lærer Olav Kveim fra nabobygda Gjerstad, som forlangte at jeg måtte slutte på folkeskolen etter bare seks år, fordi han påsto at han ikke kunne lære meg mer! Det er først når jeg skriver disse linjer, at jeg kommer på at det var vel egentlig han som førte meg inn i bøkenes verden. Eller kanskje var det frøken Kvammen allerede i småskolen? Gunhild Kvammen fra Kviteseid, som gråt når hun fortalte lidelseshistorien ved påsketider? Var det ikke hun som vekte interessen med å lese Johanna Spyris ”Heidi!”?
Søndeled folkebibliotek leste jeg visst fra ende til annen. Det luktet virkelig bøker i det lille rommet i Almuestua, (almstaua, som vi sa), alle innbudne i røde og grønne bind, og med lomme bakerst i boka for stemplingskort. Ekstra gildt var det selvsagt at faren min i noen år stod for utlånet her, Emanuel Opstad, altmuligmannen og veiarbeideren, som leste P. A. Munchs Norgeshistorie i tolv bind på senga etter å ha knoget en lang dag på veianlegg.
Jeg kom ut i verden, til nye byer og nye biblioteker, og husker fremdeles hvordan jeg som sjenert ung mann måtte gå tre runder rundt biblioteket i Sarpsborg før jeg rødmende våget meg inn for å spørre etter Kjell Askildsens ”Heretter følger jeg deg helt hjem”.
For en forfatter er biblioteket uunnværlig, og nå snakker jeg ikke minst om dagens jubilant, Kristiansand folkebibliotek! Skriver man for eksempel en bok om maleren Olaf Isaachsen, skaffer biblioteket uten å nøle både August L. Mayers bok om hans store forbilde Josepe de Ribera, utgitt i Leipzig i 1908, og Henri Burgers ”Bohemeliv”, med scener fra 1850-åras kunstnerliv i Paris, som Isaachsen personlig deltok i. Hvis en gammel bok er blitt en sjeldenhet som ikke lenger er til utlån, frembringer biblioteket en kopi av de etterlyste sidene. Og hvor skulle jeg ellers gått, da jeg skrev biografien om Vilhelm Krag, for å hente fem plastposer fulle av dikterens 43 bøker, om ikke til Kristiansand folkebibliotek? Og attpåtil få beholde dem i bortimot 10 år!
Internett har revolusjonert kildegranskingen, men skal du gå i dybden, må du gå på biblioteket. Og i en tid da bokhandlene omdannes til stableplasser for bestselgere, er det mer enn noen gang hyggelig å kunne konstatere at Kristiansand som kulturby kan tilby sine innbyggere et allsidig utvalg av gratis bøker fra sitt eget, alltid imøtekommende bibliotek.
Det eneste gærne med bibliotekene, er at de ikke kjøper inn god sakprosa på linje med dårlig skjønnlitteratur.
Men det er jo ikke Kristiansand folkebiblioteks skyld.
Stå på, Kristiansand folkebibliotek!
.JPG)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar