Jeg krysser veien utenfor biblioteket
Av Gaute Heivoll
Forfatter

Jeg sitter på biblioteket
med en åpen bok i fanget
og stirrer mot den brune døren
med innfelt glass.

Når vinden blåser
med en viss styrke fra nordøst
presses døren så vidt opp, glipen
gir fra seg en lys tone.

Alltid kan man se hvem som kommer
når lyset fra utelampen faller
skarpt over hun som står
på andre siden av glasset.

Kan hende er det noen man kjenner
eller en sjelden gang
folk man aldri har sett
slik det er på et lite sted.

Man hører dem komme,
rekker akkurat å gløtte
opp fra boken og se henne smile
før hun stiger inn.

Men denne gangen
er det ikke slik. Døren åpner seg,
en tynn sprekk ut i kvelden.
Ingen står
med hånden på klinken.

Bare vinden og jeg
alene sammen med bøkene
som så ofte før.

Jeg leser videre. Ser ut
gjennom de store vinduene:
Setningene glir sammen
med de lysende vogntogene
på veien utenfor.

Vindskjelvet gjennom trærne
på begge sider,
sjokket legger gresset
plutselig flatt.

Den fremmede kjølvannslukten
av reisen som aldri tar slutt
Fjellpass, snøfokk, virvlende
søppel, undersjøiske
overfarter. Glitrende havnebasseng.
Trailer på trailer
som besværlige piller
ned i skipets mage.

Vekten av bøker under armen
når man har samlet det beste
og bare vil hjem for å lese.

På vei fra skranken:
skimter meg selv
i det mørke glasset,
en mann jeg en gang har møtt
eller kanskje skal møte
idet jeg skyver døren opp.

Veien, mørket, skogen, vinden
løfter skjorten som et seil
med det samme
jeg er ute.

Den ferske, stiplede
kantmerkingen blir
en sammenhengende strek
i enden av sletten.

Jeg ser til høyre til venstre
deretter til høyre.

Så går jeg over veien
nøyaktig slik jeg lærte
å krysse den som barn.

Diktet er hentet fra samlingen Kjærlighetsdikt på bunnen av elva. Brukt med tillatelse av forfatteren.