EN TAKK TIL EN BIBLIOTEKAR

Av Paul Leer-Salvesen
Professor UIA og forfatter

Mitt første selvstendige møte med et bibliotek fant sted i Bergen på slutten av 1950-tallet. Jeg var seks år og stor nok til å gå alene fra hjemmet vårt i Nygaten ned til Jernbanestasjonen og Folkebiblioteket. Det gjaldt bare å passe seg for trikken og trolleybussen. Jeg hadde vært der mange ganger før med mor og far, og hadde fått eget kort. Denne dagen kom jeg alene for første gang og hadde et ærend. Mor hadde sagt at det fantes bøker om alt på biblioteket. Far skrev bøker selv, og inne på kontoret hans fantes det hundrevis. Men jeg visste at han ikke hadde slike bøker som jeg var på jakt etter. Jeg hadde lett. For jeg kunne lese. Litt. På prestekontoret var det bøker om Gud og Jesus. Om Paulus. Om tro og tanker, eventyr, dikt og fortellinger. Men ikke om hvordan vi så ut inni. Da jeg var seks år, var jeg desperat etter å finne ut hvordan en kropp så ut under huden. Jeg måtte bare finne det ut. Før jeg sovnet om kvelden, lå jeg og kjente på magen min, brystet, lårene og prøvde å forestille meg alt sammen.
Det må ha vært sensommer. Eføyen på veggen utenfor hovedinngangen var stor og frodig. Trappen opp til andre etasje hadde trinn som var i største lager for seks år gamle ben. Jeg stavet meg gjennom skiltet over inngangsdøren: ”Gå sakte, tal stille!” stod det, og jeg må ha vært et syn der jeg så godt jeg kunne, prøvde å etterleve befalingen: Jeg listet meg langsomt frem til den høye skranken og måtte strekke meg for å legge lånekortet på bordet, og hvisket:
- Jeg vil låne en bok om hvordan vi ser ut inni!
- Hva sa du, gutten min? sa damen. Hun var litt eldre enn mamma og
hadde slike krøller som mamma pleide å ha i to dager etter at hun hadde vært hos frisøren. Hun så snill ut, så jeg våget å spørre en gang til.
- Inni, hvisket jeg. – Åssen ser vi ut inni?
- Du må snakke høyere!
- Skiltet, hvisket jeg. – Det er forbudt å snakke høyt.
- Nå ja, sa hun. – Skiltet. Men du må snakke slik at jeg forstår deg!
- Jeg vil ha en bok om hvordan jeg ser ut inni!
Hun forstod, endelig, og hun lo ikke! Jeg har tenkt mange ganger senere:
Hvis bibliotekaren hadde ledd av meg, eller hvis hun hadde bedt meg komme tilbake en annen dag med mamma eller pappa, eller hvis hun hadde sagt at det var aldersgrense på slike bøker. Hva så? Da hadde hun kanskje lukket biblioteket og bøkene for meg i mange år. Jeg hadde blitt en annen. Kanskje jeg hadde begynt i Buekorpset i stedet for å begynne å lese bøker for meg selv, og endt opp som yrkesmilitær. Da hadde jeg sikkert vært førtidspensjonert i dag, eller ansatt i et vaktselskap. Misforstå meg ikke. Jeg kunne visselig blitt en lykkelig mann i de uniformerte yrker også, og oppdaget bøkenes verden langt senere. Men det gikk ganske annerledes. Der og da gjorde hun meg til stamkunde i biblioteket, en gjenganger, en som hele resten av livet har beholdt biblioteket som livsledsager:
Hun reiste seg og gikk ut til meg foran skranken. Hun tok meg i hånden og gikk mot bokveggene i rommet innenfor.
- Inni, sa hun. – Hvordan vi ser ut inni! Det er et svært interessant
spørsmål! Skal du bli doktor når du blir stor?
- Jeg vet ikke, sa jeg. – Jeg vil bare vite!
Hun fant en hel stabel. Det meste var voksenbøker. Det var ikke som i
dagens bibliotek som vrimler av faktabøker for barn, tilrettelagt for alle stadier. Hun fant en anatomibok som ble brukt på sykepleierskolen på Haukeland. Hun viste meg bilder av hud og skjelett, av åpnete brystkasser med hjerte, lever og nyrer. Hun viste meg foto og tegninger. Jeg ble lykkelig og kvalm. Lurte på hvor de hadde gjort av alt blodet og tissen og bæsjen. Det så rent ut på bildene.
- Du kan beholde den i to uker, sa hun og stemplet.
- Takk, sa jeg. – Du er snill!
Det er egentlig ikke så mye mer å si. Siden kom jeg i puberteten på en øy på Sunnmøre hvor det var et lite bygdebibliotek som var åpent seks timer i uken, og jeg gikk gymnaset i Kristiansand der jeg på fikk oppleve byggingen av det store nye folkebiblioteket. Jeg leste og studerte og begynte å skrive selv og fortsatte den samme vanen med å oppsøke biblioteket når det er noe jeg lurer på. Til biblioteket er det mulig å komme med alle typer spørsmål. En trenger ikke en gang å gå sakte lenger, ikke engang å tale stille.